Klokka er seks. Bena verker. Jeg går rolig bortover gata, sliten etter en lang bytur. Klokka slår et minutt over seks. Faen, vil jeg rekke bussen i dette tempoet? Jeg prøver å gå litt fortere, men bena gir etter. Foran meg går en norsk soldat. Sikkert på perm, tenker jeg. Blikket mitt treffer de sorte militær bootsene, følger de tunge skrittene ett etter ett. Stødige skritt. Det er noe med soldater, måten de bærer uniformen på, den maskuline holdningen som får bena mine til å gi enda litt mer etter. Jeg smiler for meg selv der jeg går noen meter bak denne høye, litt mystiske soldaten.
Jeg skvetter litt til da tre gutter plutselig kommer opp fra en sidegate på høyre hånd. De tuller med hverandre, prater høylytt og hoier rundt. Det er tydelig at de er godt beruset. Så får de øye på soldaten. Den ene av de tre spør soldaten om han kommer rett fra krigen. Jeg tenker at han sikkert er litt sjef i gjengen, slik som han fullstendig tar kontrollen og oppmerksomheten. Etter litt avvikende mumling som svar, fortsetter han å grave. På en ertende måte spør han om soldaten har drept noen, han går nærmere soldaten og spør om han har voldtatt noen. Han begynner å oppføre seg aggressivt, og jeg kjenner at jeg misliker situasjonen sterkt. Det samme gjør soldaten, som tydelig prøver å roe ned gutten og unngår å svare på spørsmålene.” Kom igjen da”, sier gutten mens han dytter til soldaten i armen på en kjekk måte, ”er du ikke mann nok kanskje?”. De to kompisene står på siden og humrer mens de drikker fra ølflaskene sine og følger spent med på showet. ”Er du en svaking? Tør du ikke sloss?”
Soldaten begynner å gå litt kjappere, men guttene følger stadig etter. De vil sloss og prøver å terge opp soldaten. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Bør jeg si noe? Gjøre noe? Hva hvis jeg griper inn og de begynner å gå løs på meg i stedet, tør jeg ta sjansen? Jeg gjør ingenting, som den pysa jeg er lar jeg det bare være. Den dårlige samvittigheten svulmer opp i meg og jeg kjenner at jeg angrer. Hva skjedde med soldaten? Ble det slosskamp? Jeg burde ha gjort noe, burde grepet inn. Nå er det for sent, og jeg angrer som faen.
Jeg våkner dagen etter, tar på meg morgenkåpa og går ut for å hente avisa. Hele kroppen min stivner når jeg ser forsiden. ”Norsk soldat brutalt overfalt”. Jeg legger meg ned på alle fire mens jeg febrilsk leter etter sidene der saken står. Alt jeg kan lese er; havnet i koma, årsak enda ukjent, kan se ut som at han er slått med en flaske i bakhodet, tegn på grov fysisk vold, ingen vitner, gjerningsmann ennå ukjent. Gjerningsmenn, tenker jeg. Jeg burde ha gjort noe, burde grepet inn. Nå er det for sent, og jeg angrer som faen.
